Liverpool er mer enn bare fotball!
21. 23. januar 2005.
|
Liverpool er mer enn bare fotball! 21. 23. januar 2005.
|
|
Det var ikke få som uttalte at vi måtte være nærmest tilbakestående som reiste til fotballbyen uten at vi skulle se så mye som en lærkule på ei grønnkledd gresslette. -Vi begynte å lure selv også når sjåføren fra hotellet som hentet oss i Manchester sa at vi hadde valgt ”feil” helg å komme på. Liverpool skulle nemlig spille borte denne helgen… Skjer det ikke noe i denne byen annet enn fotball da? |
|
Hotellet var strøkent. Noe annet skulle bare mangle med et nesten nytt Radisson SAS hotell, men vi ble likevel overbegeistret både for hotellet, personalet, fasilitetene, beliggenheten og ikke minst rommet. Det å komme til en ubesøkt by som dette en fredag ettermiddag, kun med helgen til rådighet, byr jo på utfordringer som å orientere seg, finne de viktigste gatene og uteplassene etc. Nå viste det seg imidlertid ganske raskt at dette ikke skulle by på noen problemer. Alt var stort sett sentrert rundt samme gate, Victoria Street. Rundt her fant vi mengder av utesteder i alle kategorier, samt restauranter fra flere verdenshjørner. Selv valgte vi italiensk litt utpå kvelden. Både vått og tørt. Ikke noen gastronomisk opplevelse, men vi ble mette og i godt humør. Noe av det vi lot oss overraske over der vi bivånet menneskene ute fra vindusbordet vårt, var at alle var så tynnkledde. Gradestokken viste omtrent 0 grader og vind…
Dette skulle vi fort finne ut av, der vi dumpet inn på ”The 80’s
bar” (70’s bar vegg i vegg for øvrig) som de eneste menneskene i lokalet med
jakke på. Aha: Ingen garderober! Vi skjønte poenget, for vi ble lagt vel godt
merke til som utenbysfra med våre tykke vinterjakker på. Men heller det enn å
fryse oss i hjel ute i gatene. Påkledningen hos de aller fleste var heller
minimal og det så kaldt ut. Brrr. Men vi skjønte tegningen til slutt da. |
|
|
|
In the pouring rain –
very strange. Her kommer svaret og den egentlige grunnen til at vi reiste til Liverpool: The Beatles. Nei, vi er ikke fanatiske tilhengere med ”alt” av Beatles-effekter i skapet, sammen med hele samlingen plater på vinyl, CD etc… Vi er rett og slett to musikkelskende sjeler som ”oppdaget” Beatles i en alder av ca. 30 i fjor sommer på Valle Hovin. (Les: Paul McCartney konserten). Lørdagen vår skulle fullt og helt vies til disse fire verdenskjente guttene hvis karriere startet som The Quarry Men på ei kneipe fra 50-tallet i en kjeller: The Cavern. Det ligger et kjempeflott ”Aker Brygge-ish” anlegg ved The Mersey (elven i byen – udødeliggjort av Gerry & the Pacemakers), kalt Albert Docks. Her finner du mange av byens aller mest trendy spisesteder og uteplasser. Her er også et vell av ”fete” butikker innenfor bl.a. interiør. Her ligger også Beatles-museet. Vant til museer fra barneskolen som jeg er, var dermed overraskelsen stor da jeg fant ut dette museet var kommet til det 21. århundret. Man betalte og fikk utlevert en form for spiller med headset og display. Da kunne man starte ”turen” og når som helst taste inn det nummeret som sto på den enkelte utstilling for å høre mer. Med andre ord gikk det fint an å gå rundt der i sin egen verden og tempo uten mas eller forstyrrelser. Museet var stort og imponerende. Ikke noe var overlatt til tilfeldighetene og alt som var bygget opp etter originalen var av massivt byggemateriell. Ingen enkle omveier i papp eller isopor. Til og med hele The Cavern i original utforming var der, sammen med den gule, velkjente ubåten, Beatles’ originale platestudio og gravsteinen til Eleanor Rigby. Vi fant til og med en kopi av fire seterader i flyet som fraktet dem til USA for første gang. Virkelig imponerende! Den siste delen var viet solokarrierene til de enkelte medlemmene i Beatles, og for oss musikkelskere som nesten hadde fått hallelujastemning allerede, var det en ganske egen atmosfære å stå midt i en eksakt kopi av rommet i videoen til John Lennon’s ”Imagine”. Selvsagt med musikk på øret…
|
|
For oss tok denne turen tre timer, men alt avhenger av hvor interessert man er. Pass deg bare for souvernirbutikken etter endt tur, for der kan det fort rase penger på et vell av effekter i alle former og fasonger. Vi følte vel at det var obligatorisk å legge turen opp i sentrum og til The Cavern etter dette. Pub’en ligger i Thomas Street tvers over en annen Cavern, nemlig Cavern Music Club. Sistnevnte er av nyere dato. The Cavern er en gammel og etter hvert ganske sliten bule, plassert vel to etasjer under bakkeplan. Men det er en vannvittig stemning der. Historisk er vel dette verdens mest kjente pub, sammen med ”Cheers” i USA. Man formelig sanser en av The Beatles 293 opptredener på scenen der man står og nyter sin duggfriske Guinness. Etter en virkelig gastronomisk matopplevelse på hotellet samme kveld, satte vi kursen ut mot bylivet igjen. Vi oppsøkte samme uteplass som dagen før, ”The 80’s bar”, men fant vel fort ut at klientellet både hadde mer innenbords og var i langt større antall i dag enn dagen i forveien. I tillegg var det forferdelig seigt på gulvet… Dermed trasket vi hvileløst innom de andre barene/klubbene i området med både hell og uhell hva angår klientell og musikk. Samme leksa som i en hvilken som helst by med andre ord. Til slutt tuslet vi ned til Albert Docks og de hippe plassene, for bare å finne ut at de stengte om en halv time. Men vi forstår godt at plassene er populære: De har høy trendfaktor, dyr øl, og masse kjendiser innom på en helt vanlig kveld. Dessverre var ingen av sistnevnte der da vi ankom. Men kult var det! |
|
|
Etter en lang natt er man vel klar for mer The Beatles? Etter å ha unnagjort den obligatoriske shoppingrunden rundt Victoria Street (de har jammen en egen Valentines-butikk…) bega vi oss ned til Albert Docks igjen. Vi kjøpte hver vår ”Ticket To Ride” på Betalesmuseet før vi kastet oss om bord i en 60-talls buss som skulle ta oss med guidet i Betales fotspor. The Magical Mystery Tour hadde begynt… Det viste seg fort at guiden vår både var barndomsvenn av John Lennon og i Paul McCartneys omgangskrets. Dere må gjerne kalle meg både sær og gal, men jeg blir litt andektig når jeg plutselig står midt på gaten Penny Lane og ser meg omkring. Det var jo her de gikk til skolen… Gutta. Neste stopp var hagen til hjemmet for foreldreløse barn. Naboeiendommen til John Lennons barndomshjem. Mest kjent som Strawberry Fields. Riktig rart var dette. Her er vi liksom, to voksne karer midt i musikkens vugge. Jeg tillot meg etter hvert å få en liten anelse klump i halsen. Dvs. så mye klump en mann kan tillate seg å få… Vi cruiset videre innom både Ringo, John, George og Pauls barndomshjem og kirkegården hvor Eleanor Rigby ligger gravlagt. Etter snaue tre timer var turen omme og vi befant oss atter på The Cavern.
Etter alt dette, og for oss en begivenhetsrik helg, var det på tide å plassere seg i en taxi og komme seg til flyplassen. Vi kunne konkludere med at hele helgen egentlig hadde vært ganske ”magical og mystery” for oss og at det var morsomt å oppleve byen som av mange blir kalt musikkens vugge. Det var jo her eventyret startet. Ikke bare for The Beatles, men for mye av popmusikken generelt. Liverpool er en ganske liten by, den teller 400 000 beboere i sentrum, og er således lett og grei å finne frem i. Du finner alt du forventer å finne av både utesteder, shopping og matopplevelser i en storby her. Dessuten er man jo i England, så man kan oppleve gleden av ekte Engelske puber og Engelsk kultur og atmosfære. Nå har vi dessverre ingen formening om hvordan byen fremstår under fotballkamper, men det overlater vi til andre å fortelle om. Er du musikkinteressert, bør absolutt Liverpool stå på planen over byer å reise til!
“You're such a lovely audience, We'd like to take you home with us”.
|
|
