Havnen på Iraklia. Need I say more?

Mandag 1. juli Sov lenge og kom oss ikke ut av rommet før ca. 1200. Så ble det frokost på cafe og tusling rundt i Naxos by til Skopelitis skulle gå klokka 1500 og frakte oss til Iraklia (4,50 Euro per pers). Båten var fullstappet! (Her var det flere som hadde ventet på mandagen…) Vel fremme på Iraklia ble vi møtt av en del ”romraggere”. Vi fant et billig og bra rom midt i ”byen”, Agios Nicholaos, hos Angelos (20 Euro per natt). Kjøleskap på rommet men ikke vifte og i følge Laila; en haaaard seng! Deretter tuslet vi bare rundt og falt ned på en restaurant oppe i gata (retning Chora) med fantastisk utsikt. Der ble vi bare sittende og sittende. Fikk i oss en Gresk salat med NYDELIG feta i. Så slappet vi av litt på verandaen utenfor rommet før dusj og restaurantliv. Vi spiste på restauranten til Anna (etasjen under supermarkedet) nede ven bystranda. Nydelig mat og eksepsjonell service. Vi er i ferd med å la oss bergta av øya…… Deretter gikk vi opp til Bar-Aki for å kikke hva det var. Aki var hyggelig og det ble mange øl og Gin-Tonic på oss før vi la oss den natta… Moren til Aki (betyr liten på Gresk) viste seg å være søster til Angelo vi leide rom hos. Aki bor i Aten på vinteren men driver bar på Iraklia på sommeren.

Jeg har prøvd å lage en forklaring på hvor øyene befinner seg.

Til høyre og litt bakover ligger  Ios og til venstre ligger Naxos. Rett bak meg noen mil, er Santorini. Det fasinerer meg mer og mer hvor kort avstand det egentlig er i mellom øyene!

Selvtatt bilde naturligvis...

Tirsdag 2. juli 2002

Det var litt tungt å komme seg opp gitt… Og Laila med en begynnende forkjølelse i tillegg til gårsdagen (natten). Kjøpte frokost på supermarkedet, som ble inntatt på rommet. Møtte igjen Aki på øyas andre supermarked, kombinert med bilettkontor. Aki fikset scooter til oss. Vi hentet den nede hos Maria på ”rådhuset” ved stranda. Maria er fra Tanzania, men gift med en ”Iraklier”, Mike som driver mopedutleie i Chora. Maria var åpen og svært hyggelig. Hun fortalte også litt øysladder, som for eksempel at folk fra Schinoussa var business-folk og at det var mye rivalisering internt. Maria likte ikke det. Hun sa at folk på Iraklia tradisjonelt var bønder og mye roligere, men var redd businessen også skulle forandre de etter hvert.

Vel av gårde på mopeden, bar det av sted til Livadi Beach. Vi prøvde å ligge der en stund, men ble fort lei av all sanda som blåste rundt og på oss. Stranda var pen, men litt for mye stein i vannet og litt for langgrunt etter vår smak.

Rastløse turister som vi var den dagen, føk vi opp til Chora i stedet. Utrolig genuint!

Spiste på byens eneste taverna, ”To Steki”. Det vil si; tavernaen er også bakeri, supermarked og bensinstasjon…

Nydelig mat og trivelige folk over alt også her.

Så dro vi ned til bystranda igjen og satte oss inntil noen båter og leste. Greit å bade der, men noe skittent og grumsete. Dessuten var det løyere for vinden her.

Laila var ikke helt i slaget, så hun la seg til å sove litt, mens jeg satt meg til å drikke en øl eller tre mens jeg lot meg oppsluke av ei nylig påbegynt bok.

Vi spiste på restauranten med utsikt (fra lunsjen dagen i forveien). Helt grei mat og service men ikke samme atmosfæren som hos Anna. Men FOR en utsikt mens vi så solnedgangen… Vi gikk tidlig på rommet så Laila kunne legge seg å bli frisk igjen!

Blir mye tomgods på en liten øy som Iraklia og...

Torsdag 4. juli 2002

Egentlig skulle vi ha reist til Dounoussa i dag, men båten dit gikk visst ikke på torsdager. Vi er egentlig ikke lei oss for det. Iraklia er noe av det beste stedet vi noensinne har besøkt! Vi STORTRIVES her og folkene er så elskverdige og hyggelige! Til og med de få andre Skandinavene som har vært her disse dagene, har tydeligvis blitt betatt av atmosfæren, for nå går alle og hilser. J

Uansett: Vi fikk beholde mopeden til kvelden uten ekstra betaling, så etter frokost på Perigiali og billettinnkjøp på super’n, bar det til Livadi igjen. Og atter en gang på steinene nedenfor tavernaen. (Vi spiste forresten lunsj der. Slett mat og service!).

Det er nydelig å snorkle her, og man har god sikt. Dessuten er det ingen andre som ligger her, så man kan få disse svabergene for seg selv. –Nei det er IKKE plass til deg der til sommeren!

Laila prøvde å sove av seg litt forkjølelse på kvelden, mens jeg bar måtte prøve å bestige øyas høyeste punkt; fjellet ”papas”. Kjørte mopeden opp til Chora og gikk i lynfart (så jeg skulle slippe å bli sliten) til toppen. Det tar ca. en time i normal gange. Jeg følte meg i god form den dagen, og gikk opp på ca. 35 min. Det var STORSLAGENT å se rundt seg til absolutt alle kanter!!! Det er bare disen som setter en stopper på hvor langt øyet kan se… Ta deg en tur hit opp om du besøker Iraklia. Jeg lar meg dessuten fascinere like mye hver gang av hvor kort avstand det egentlig er mellom alle disse øyene…

Vel nede i Chora igjen, leverte jeg mopeden til utleieren som bor i byen. Han fraktet meg gratis ned til pensjonatet igjen. Vi hadde en hyggelig prat i bilen om dagliglivet til befolkningen på øya. De lever stort sett av fiske. Men de er redd det snart går tomt for fisk, for i følge denne karen, fisker altfor mange med dynamitt på naboøyene. Det hjalp lite med patruljering også sa han… Og hva skulle man så gjøre med Athenerne som en dag kanskje ikke fikk fersk fisk på ferien?

La oss håpe de rydder opp i dette ble vår konklusjon.

Etter en duggfrisk og alltid like velsmakende Amstel på verandaen, samt en dusj, bar det atter ned til øyas beste (av ”alle” fem) restaurant, Perigiali (perigali). Vi begynner å bli gjenkjent på restauranten nå (skulle bare mangle – SÅ mange er det ikke her på øya).

Jeg fikk ”disp” av Laila til en tur opp til Aki i dag også, så jeg drakk øl, mens Laila sov seg frisk. Helt greit deal liksom…

Fredag 5. juli 2002

Startet dagen med å sjekke at Skopelitis (fergen) var i rute eller ikke. Dermed fikk vi vite tidlig at fergen var to timer forsinket. Men vi stolte ikke helt på det. Tidsperspektivet til grekere er ikke heeelt som hos oss…

Men etter en samtale med vertinnen vår, Maria, fortalte hun at 200 bryllupsgjester skulle ut til Koufunissi, så Skopelitis måtte ta en ekstratur for å få med alle først.

Frokosten ble inntatt på Perigiali, og etter en avklaring om å kunne beholde rommet til klokka 15, pakket vi nesten ferdig, og satte oss på den solfylte Tavernaen ved siden av Bar Aki. Så der ble det også en pizza til lunsj, før vi tuslet ned på stranda for å vente på fergen. Der satt også vertskapet vårt, Anthea og Angelo (de hadde bagasjen med seg på taket av sin lille Yugo). Vi ble sittende å skravle med de, og da båten kom klokka 1830 vinket ”alle” vi hadde blitt kjent med, hadet til oss. Vertskapet sto der, dama fra butikken, han fra restauranten osv…. Selvsagt hadde de ærend der når båten kom, men allikevel var det vemodig…

Det er vel ikke nødvendig å si at vi har tapt våre hjerter til Iraklia? –Den varmeste og vennligste øya i hele Hellas! Helt unik øy, by, atmosfære, mennesker….alt!

Etter stopp på Schinoussa og Koufunissi (som dessverre ikke er hva den engang var), kom vi til Dounussa klokka 2130. Noen unger spurte om vi ville ha rom, så vi ble med dem. Det var litt nedtur å komme hit etter Iraklia.
Vi hadde vel sett for oss et mini-Iraklia med gåavstand til alle strender etc., men det viste seg å ikke stemme…
Det var et ”rotete” par vi fikk rom hos. Det tok en time før gulvet ble vasket og sengene redd… Rommet ble likevel ikke spesielt rent, men det var stort og hadde en liten kjøkkenkrok. Men seks liters varmtvannsbereder holdt ikke til mer enn 30 sek dusj på hver… Det kostet 35 Euro per natt, men det var tydeligvis uten vasking…

MEN: Beliggenheten var fantastisk! Når du går av fergen, og ser rett til høyre for ”bystranden”, ligger det et hvitt hus med brunaktige skodder og dører helt nede ved stranda.  Der var deilig å bo, og med kort avstand til bystranda om ikke annet.

Det ble sent på oss (23) før vi tuslet for å spise. Vi fant en nydelig restaurant som er den første man kommer til om man går rett opp fra stranda. Ligger litt opp og har blå ”rundinger” i fornt. Lett å se. Vertskapet her var nesten, Iraklia-folk som var veldig hyggelige – og nydelig mat! De serverte oss en Raki da vi skulle gå…. Ikke noe for oss nordboere, men glei ned…

Lørdag 6. juli 2002

Vi valgte å sove lenge. Og deretter ”sosa” vi lenge på verandaen. Det blåser mye her og det er deilig til en forandring. Lite utvalg av mat på minimarkedene her, men utrolig mye godt på bakeriet oppe mellom restaurantene. Eneste aber er at det er 50 varme inne der…

Vi hadde jo hørt at det var så mange flotte strender på Dounussa, så vi pakket sekken og la i veg. Steinete og med stupbratte fjell overalt. Vi kom omsider til en pen strand, men her var det en taverna og mye campere og vi hadde lyst å være for oss selv så vi måtte prøve oss som fjellklatrere da. Men hvor bratt vi hadde klatret ned så vi ikke før vi skulle opp. Flaks at det gikk! Det var såpass varmt og vi var usannsynelig giddelause i dag, så vi tuslet heller tilbake til Chora og bystranden. Chora på Dounussa heter forresten Stavros.

Vi la oss på murbrygga ved stranden, bare 30 meter fra vår egen balkong, men det er bra når det blåser så mye.  

Vi tok lunsjen på tavernaen nede på stranda. Vanlig gresk service eller mangel på sådan der. Så ruslet vi rundt i byen en tur. Meget vakkert, men litt fattigslig kanskje. Det mangler liksom en ”hovedgate” her hvor alle samles, men det er vakkert her. Minner oss litt om et ”mini Koufunissi” med to ”byer” på hver sin side av bystranda og havna ytterst. Men ingen hovedgate eller strender og klippebad på rad og rekke her. Akkurat som på for eksempel Iraklia og sikkert en del andre øyer, går det visstnok badebåt her, men den lette vi aldri etter.

Så vasket vi litt tøy, og Laila vasket håret. For det meste i kaldt vann da.. Vi havnet på ”vår” restaurant i kveld igjen. Den har vannvittig bra mat! –For ikke å snakke om en sinnssyk Tzatziki! Vi fikk melon til dessert av vertskapet i dag.

Etter middagen gikk vi måneskinnstur i ”mørten” og så på stjernene og havet.

Søndag 7. juli 2002

Mandag 8. juli 2002

Skopelitis hadde ikke avgang før klokka 1900, så vi fikk beholde rommet til da mot 10 ekstra Euro. Vi syntes vi hadde betalt mer enn nok, men orket ikke være uten rom hele dagen. Alltid godt å ha en base.

Lå og slappet av på brygga ”vår” hele dagen og spiste nydelige bakervarer (må prøves!). Vi satt lenge på Meltemi da Skopelitis var tre kvarter forsinket. Vi rakk både tzatziki og en Amstel gitt…

Skopelitis hadde hatt en røff tur over fra Koufunissi. Det luktet spy over hele båten. Vi var litt heldigere selv om bølgene var høye nok.

Vi ankom Katapola på Amorgos klokka 2200.

Eleni hadde to rom for oss å velge i denne gangen. Vi tok rom nr. 2, øverst til venstre (egentlig nest til venstre). Her var det veldig luftig og godt (Eleni har ikke AC eller vifte) og nydelig utsikt over vakre Katapola. Dessuten helt usjenert og delikat rent og pent over alt. Deilig dette her.

Rommet kostet i 2002 40 Euro per natt. Det har da ”elektromato” (gassbluss å koke kaffe på), kjøleskap etc.).

Etter en lyndusj for undertegnede, bar det til pizzarestauranten Erato som drives av en greker med Italiensk kone, Elsa, som er kokken. Erato har nydelig og billig pizza, og ligger på veien mot Eleni fra havnen.

Erato er lett gjenkjennelig, fordi de har denne trehjuls bilen stående. Den heter Robin…

Det ble tidlig kveld på oss. Det blåste MYE den natta, men bedre enn å ikke få sove på grunn av varmen…

Tirsdag 9. juli 2002

Vi var (det var vel meg) veldig trege denne formiddagen. Reiste først ut til de to ”kremmerne” som har supermarkedet nærmest torget i Katapola og handlet frokost. Maten ble inntatt på balkongen, så tuslet vi ned og leide moped. (Mopeden kostet 10 Euro per døgn, men vi fikk den for 15 Euro for halvannen dag da klokka allerede var 14). Da var vi på vei opp mot Chora. Chora på Amorgos må være en av Hellas vakreste byer…

Så deilig å være oppe der igjen… Avslappet atmosfære og utrolig pittoresk og ”ekte”. En del kunstnere bor visstnok her, og noen av de lager smykker som Laila kjøpte seg. Vi tuslet bort til vår favorittplass på jord: Loza på torvet. Der bruker vi å bare sitte og sitte. I dag skrev vi også litt kort og tok en sandwich + drikke mens vi bare satt der…  

Vi ble sittende en stund før vi vendte scooternesa ned mot Katapola igjen. Vi dro rett på rommet og skiftet og satte oss i havnen med et glass hvitvin mens mørket sakte smøg seg på. Deilig å bare sitte å se på livet.

Så ble det middag hos den gamle skipperen ved siden av Erato. Et must på Amorgos.

Eller for å si det på en annen måte: Prøv å være der et par dager å snakke med han uten på forhånd å ha spist hos han…

Onsdag 10. juli 2002

I dag tok vi frokosten på cafe i havnen før vi atter la ut på scootertur. Det var skikkelig varmt i dag! Omtrent midtveis på veien mellom Katapola og Eigiali ble vi stående å se på de smarte geitene som hadde tatt seg en pause i ly av fjellet.  

Spooky...

Vi kjørte opp til den lille byen Lagkada tre km. Ovenfor Eigiali. En stille, pittoresk og trang, varm by. Vi tok en frappè på en terrassert taverna øverst i byen mens vi forsøkte å få væskebalansen i orden igjen.

Vertinnen snakket bare gresk, men med mine nyervervede greskkunnskaper gikk det da greit.

Så tuslet vi opp til torvet og kjøpte oss iskrem. Så kjørte vi til en liten dopause i Eigiali og opp igjen til Chora for lunsj. Vi dro så tilbake til Loza for en frappè og en Amstel på ”stillhetens torv”.

Så føyk vi ned til Agia Anna for lit snorkling og soling i det store blå. Denne siden av Amorgos er svært fascinerende. Det er på en måte som om kykladene ”ender” her. Det gjør de jo også for så vidt, men det er så merkbart med det store blå havet rett utenfor, og  majestetiske Chozovitissa (klostret) klamrende seg fast langt der oppe i fjellskrenten. Frem med kikkerten… Kan det være Dodekanske Astypalea man skimter der i horisonten? Og er det Santorini der mot sør? Kikkert er et must her på klarværsdager.  

Så kjørte vi ned til Katapola for levering av scooter og nødvendig minibankuttak før morgendagens tur til Koufunissi.

En svært varm dag var snart omme, så vi betalte Eleni, gjorde innkjøp til frokost og tok en etterlengtet dusj.

Det ble pizza i kveld igjen. På Erato selvsagt. Erato er forresten gresk navn på den kvinnelige kjærlighetsguden (motsatsen til Eros).

Laila spiste en Margherita mens jeg bestilte den nydelige Caldera (nr. 4) med kapers. Selvsagt med Amstel til…

Torsdag 11. juli 2002

På Skopelitis en tidlig morgen.

Opp klokka 0500 i dag… Skopelitis går klokka 0600 fra Amorgos til Koufunissi, så man må bare komme seg opp. Vi hadde handlet noen baguetter som mest av alt minnet om gode, gamle pølsebrød, som hun smurte på som frokost. Vi tuslet med ryggsekker og annet pakk ned til havna, og slapp om bord på Skopelitis klokka kvart på seks. Kan være lurt å skaffe seg plass inne i salongen da, for selv om det allerede er varmt, blir det fort kaldt på dekk under overfarten.

Laila leste og jeg sov. Vi ankom Koufunissi klokka 0830, og der sto Sofia i havnen og ventet på oss! Så deilig å komme hit igjen, men du verden så MANGE som skal av her…! Det liker vi ikke… Men godt vi alltid booker på forhånd i alle fall.

Vi fikk som vanlig gresk kaffe på Sofias veranda, og spaserte deretter opp til Kalimia for en forkost med yoghurt og frukt og honning.

Så fikk vi rommet klokka 1100 og etter utpakking la vi oss til å sove et par timer. Det er alltid uggent å reise på denne tiden av døgnet.

Det blir så veldig varmt inne, så vi tuslet etter hvert bort til ”havnestranden”.

Det er så deilig å endelig være ”hjemme” igjen!

På ettermiddagen dusjet og skiftet vi, så ble det noen øl og litt hvitvin samt kortskriving på verandaen mens ettermiddagsbølgene skvulpet innover mot fjæra nedenfor…
Så la vi i veg da. Oppover hovedgata for å treffe igjen Jean Louie…

-Og Louie kjente oss umiddelbart igjen… Det ble litt skravling om hvordan året og vinteren hadde vært for oss begge. Han sa at Leyla og Paul hadde vært der i tre uker allerede, og at de også hadde fortalt at vi kom. De hadde selvsagt reist uka før da… Typisk.

Vi ruslet så ned på ”To Rementzo” for å spise. Det ble svine-souvlaki på Laila og noen tørre hamburgere på meg. Grekerne fikser det meste av mat, men burgere har de liksom ikke fått helt dreisen på…

Deretter ble vi med Louie og noen av hans fransk-belgiske bekjentskaper på Nikitas for en ”very-late-night-drink”.

Fredag 12. juli 2002

Vi starte med å sove altfor lenge… Ikke rart med tanke på når vi var i seng og hva vi hadde helt i oss kvelden før. Men, formen var upåklagelig god selv om vi ikke hadde sjans til å rekke 12-båten til Pori. Det ble frokost hos ”naboen” til Sofia, ”To Kymo”.

Så ble det innkjøp av lunsj og leting etter strand. Vi orket ikke gå så langt i varmen, men havnet på en dårlig rullesteinsstrand like før Finikas. Vi lå der til femtida, da vi tuslet til fisketavernaen ved stranda for en frappè og en Amstel + iste før vi trasket en tur over til vestsiden av øya til ”uoppdaget grunn”. Så gikk vi innom Louie og tok en sigarett med han før vi gikk hjem for å dusje og skifte.

Deretter ble det aftenstemning på verandaen med solnedgang, hvitvin og levende lys. Vi inntok middagen på fisketavernaen på stranda, der Laila dessverre fikk en dårlig ”pork-souvlaki” mens jeg så langt spiste verdens beste moussaka! (Ok, så har jeg ikke spist SÅ mye moussaka da, men den er verdt et forsøk!).

Vi avsluttet kvelden med vin og levende lys på verandaen igjen.  

Solnedgang på Koufunissi.

Lørdag 13. juli 2002

Planen var i dag å komme opp halv ni, men den ble visst halv ti før vi kom oss opp av loppekassa. Det ble en laaaaaang frokost på Kalimia i dag etterfulgt av lunsjinnkjøp (baguetter) hos bakeren. Anbefales!

Så tok vi badebåten klokka 12 til Pori, verdens nydeligste badestrand (lagune). Vi solte oss og badet til båten returnerte klokka fire.  

Vi dro innom Nikitas for å sløve hen i skyggen med en god bok (det blir noen av dem), en frappè og iste på Laila mens jeg holder meg til en duggfrisk Amstel.

Laila er trøtt i dag etter en varm og for henne, urolig natt. Derfor sover hun litt nå på ettermiddagen mens jeg gjør unna litt kortskriving og denne reiseskildringen.

Utpå kvelden tuslet vi opp i hovedgata og slo av en prat med Jean Louie. Det kom oss for øre at Nicholaos (fisketavernaen på helt i enden av hovedgata) var den enste restauranten som serverte gyros, så vi la i veg dit. (De har gyros på ”gatekjøkkenet”, men det er ingen ok plass å spise middag på synes vi).

Men, med vår ”flaks”  var det jammen ”finished” med gyros denne dagen. Vi ble ganske slukkøret av denne nedturen, så vi gikk til Louie for trøst, og han visste råd! Derfor dro vi til Fanari, og jammen: Der hadde de gyros! Med andre ord hadde vi oss selv et ball!

Men Laila har vært plaget av mageknipe hele kvelden, og gyros gjorde ikke saken bedre akkurat. Jeg hadde lyst på øl, så jeg fulgte Laila hjem og dro opp til Louie, som sammen med sønnen i Keros-familien og Ann & Andrea (?) dro meg med bort på Scholio. Det ble et par Coronas for mye (må jo variere litt fra Amstel’en) og jeg subbet hjem ved halv tre tida.

Søndag 14. juli 2002

Opp i ti-tida, og frokost på Kalimia. Selvsagt med yoghurt, nøtter, frukt og honning. Vi tok 12-båten til Pori i dag og inntok medbragt lunsj fra bakeren.

Vi snorklet i vårt utendørs svømmebasseng en liten stund, til vi tok badebåten tilbake igjen til ”byen” klokka 16.

Kaffe og avslapping  hos Nikitas før vi drar tilbake til rommet og nyter en croissant på verandaen.

Det blir dusj og skift og et par runder med kortspill før vi tusler opp til Louie igjen. ”Verdens beste souvlaki” ble inntatt på ”To Rementzo”. Den er virkelig god!

Vi har planlagt noen greske aftener hjemme i Norge utover høsten, så etter å ha spurt pent, fikk vi med oss to vaskeekte greske duker (de hvite) hjem.

Jeg fikk i meg litt for mye vin (igjen) og hadde derfor en ganske artig seanse med Laila og en kortstokk på verandaen før vi krøp til køys.

Mandag 15. juli 2002

Vi har vel fått nok soling for noen dager nå, så vi bestemte oss for å sove lenge og ta en rolig soldag i dag. Derfor sov vi til 10, og hadde enda en lang frokost på Kalimia. Vi la oss en liten stund nede på ”bystranda” likevel, men var vel mest i vannet. Selv om vi visste utfallet, tok vi en runde litt utpå ettermiddagen, på jakt etter gyros til lunsj, men det var stengt over alt som forventet. Da ble det lunsj på tavernaen på stranda i stedet. Det var godt med tzatziki og salat + pommes frites og. Blir så sulten i sola… 

Vi badet litt til, før vi dro opp på rommet. Men vi var innom supermarkedet og handler inn til vår ”utendørsmiddag” i dag.
Noe av det deiligste som finnes er å avslutte dagen med hvitvin, baguetter, frukt og ost nede i fjæra, helt alene, mens sola sakte går ned.

Vi gikk rundt havnen og langs øya, ned mot en andre siden av øya (mot Naxos) og fant oss en klippe. Når vi har nyinnkjøpt maglite med, glemmer man selvsagt den på rommet…

Etter mat, tuslet vi ned til ouzeriaen som ligger alene nede ved vannet på vei tilbake til havna. Der delte vi en halv flaske med husets rødvin og tuslet tilbake til la luna.

Tirsdag 16. juli 2002

Kom oss opp i titiden og inntok vår sedvanlige frokost med yoghurt og frukt på Kalimia. Så handlet vi til lunsj hos bakeren og tok badebåten til Pori klokka 12.

Vi tuslet alene forbi alle folkene på Pori, og ned mot ”kanten” av øya ned mo grottene og la oss på en flat hylle der helt alene. Nydelig! Der snorklet vi og badet og solte oss helt usjenert.
Tok 16 båten tilbake til byen igjen og havnet atter på Nikitas med en kald Amstel og en frappè.  

Onsdag 17. juli 2002

Laila har igjen hatt en varm og urolig natt. Eneste aberet hos Sofia, er at hun ikke har noen form for vifte eller AC, så det skal vi ha med  neste år. Årets siste frokost på Kalimia. Alltid like vemodig…

Tok badebåten til Pori klokka 1200 og fant atter veien til klippene ”våre”. Det blåser mer her, og er null sand. Sand og solkrem er som kjent en uheldig kombinasjon.  

Vi badet, snorklet, spiste medbragt niste og storkoste oss hele dagen i sola.

Vi vet begge to at dette er siste dag på Pori på et år i hvertfall, så vi er begge to litt tunget av vemod.

Det ble en øl og en frappè på restauranten på stranda før jeg leste ferdig en bok og Laila slumret hen et par timer. Klokka åtte tok vi et siste bad på bystranda. Nydelig temperatur!

Så ble det pakking og kortspill + øl på verandaen. Deretter bar det innom supermarkedet på hjørnet for innkjøp av en flaske hvitvin og et kort som gave til Louie for hans 10 årsdag for ankomst Koufunissi.  Han satte virkelig pris på det!

Så bar det ned til Anna, Stella og resten av familien på ”To Rementzo”. Laila fikk kake! (Det var vel øya som hvilte for mye på dessertskapet da vi skulle gå som gjorde utslaget).

Så bar det i veg opp til Jean Louie for en øl med han, og innkjøp av et par t-skjorte. (På tide med det nå etter fire turer hit vel?).

Så takket vi for denne gangen og med vemod i blikket sa vi farvel for i år.

Da var det siste natt hos Sofia da… Og Sofia da, som hadde kjøpt gave til oss! To nydelige glass med Koufunissi skrevet på. Hun hadde vært ”helt oppe i landsbyen” for å handle til oss. Hun hadde bare vært der oppe en gang tidligere hele sommeren…

Vi ble ydmyke og varme til sinns. Tenk at mennesker som Sofia finnes…
Vi gleder oss til neste sommer…

Torsdag 18. juli 2002

Med vemod i blikket - siste minutter i paradiset.

Det ble tidlig opp i dag… Klokka kvart over sju. Vi pakket siste rest og tok farvel med Sofia. VI takket for gaven og satte igjen et troll (lykketroll) vi hadde kjøpt til henne før vi reiste fra Norge. Vemodig å reise herfra som alltid. Siste tur med Skopelitis til Naxos klokka 0830. Vi fant en fortauskafè når vi kom til Naxos som heter ”Lemon”. Der hadde de nydelig mat og god service, så det passet bra med en lunsj mens vi ventet på at dataanleggene hos billettkontorene skulle virke igjen. Vi tok Blue Star Ferries til Santorini via Ios klokka 1340. Vi satt utendørs i sola halve turen, før sulten og varmen tvang oss inn i burgerloungen. Dette var en nydelig og ren båt med flotte toaletter. –Anbefales! Stavros kom å hentet oss da vi kom til Santorini klokka 1615. Man blir jo litt uggen i kroppen av å reise, så det var deilig å kunne jumpe rett i poolen når vi atter var tilbake på Villa Anemomilos. Etter en lang dag, sovnet vi omslynget et par timer. Så sto vi opp og dusjet og kledde oss og dro opp til ”vår” pizzarestaurant i Firostephani. Der inntok vi en nydelig forrett og en pizza ”Amatricana”. Vi tuslet litt rundt omkring i mørket før vi avslutten kvelden med kortspill på verandaen.

Fredag 19. juli 2002

Vi sov VELDIG lenge til oss å være… Helt til 11… Så tok vi tidenes dyreste, sene frokost hos ”naboen” til pizzarestauranten fra kvelden før. Vi røyk på 30 Euro for to yoghurt yoghurter med frukt og div. + to milkshake og en kaffe… Men det var utsikten fra Calderaen man betalte for. Og det var verdt det! De lovte  ”unforgettable breakfast” og det ble det! På alle måter. Men det skal her tillegges at det også så langt var den beste yoghurtfrokosten vi har hatt i Hellas!

Så ble det mopedleie og så ”hjem” for å pakke snippeesken. VI kjørte til Perivolos og lå der og lot oss frivillig frityrsteke i et par timer. Vi avsluttet seansen med en gyros og gresk salat på en taverna ved strandpromenaden.

Så ble det shopping i Thira, før vi handlet brød, ost, grønnsaker og vin til kveldens utemiddag på vår ”hemmelige” grotte for å se solnedgangen i Hellas for siste gang. Alene. Oia har i hvertfall ikke den flotteste solnedgangen!

Det var godt å avslutte nok en deilig ferie på denne måten! Vi satt der lenge og bare nøt og nøt, så avsluttet vi kvelden med øl, chips og kortspill på verandaen. 

Lørdag 20. juli 2002

Sto opp og avsluttet oppholdet på Villa Anemomilos med en morgendukkert i minipoolen, før vi leverte scooteren og inntok frokost. Så ble det siste pakking av sekk og håndbagasje, før Stavros fraktet oss til flyplassen.

Der ble det venting med Amstel (selvsagt) og avslapping i sola før Norge sto for tur…

Jeg vet ikke sikkert når det var, men et eller annet sted underveis i ferien, bestemte vi oss for å komme tilbake igjen i 2003…