Tanzania 5. –
18. juli 2004.
Jambo!
|
Tanzania 5. –
18. juli 2004. |
|
|
"As sure as Kilimanjaro rises like a leopard across the Serengeti". I 2004 valgte vi etter mye titting og orientering, å reise litt ekstra langt. –Nemlig til hjertet av Afrika: Tanzania i Øst-Afrika. Dette med Afrika var veldig nytt for oss, så det var mengder med spørsmål att og frem via kjente som har vært der før, og via vår kjempegode, norske reisearrangør www.safari.as. (Takk Sigurd!). De har vært ute en vinternatt før, for å si det sånn... Endelig var dagen kommet, og vi var spente på om vi hadde husket alt: Vaksiner, riktige klær, malariatabletter etc. etc. Ta kontakt med oss om du og lurer. Nå vet vi! –Og vi glemte ikke noe. Det vi må huske å fortelle er at man bør huske flere gensere (om man vil variere vel å merke) og gjerne en ytterjakke. Selv om det er varmt også på sommeren vår når det er vinter der, var det kaldere til tider enn vi hadde forventet oss. Dette gjaldt ikke Zanzibar. Der lå det på mellom 30 og 35 hele tiden.
Til info: Det å beskrive hele denne turen i detalj, ville tatt dagesvis. Dette er da en enkel dagbok fra turen. |
|
Mandag 5. – Tirsdag 6. juli.
Min mamma kjørte oss til Gardermoen for å se oss vel avgårde før den lengste reise til nå. Vi begynte virkelig å få reisefeber. Man blir litt blasert sånn sett av å reise mye, men denne gangen var sommerfuglene der. Positive og spente sommerfugler på jakt etter nye jaktmarker! KLM fraktet oss til Amsterdam kl. 1630 med ankomst ca. 1800. Det gav oss i overkant av to timer med et par gode øl og en god bok før neste tur (den lengste). Vi trodde vi skulle kjøre KLM vider også, men heldigvis var det Kenyan Airways som tok oss med i sin 767 kl. 2040 med destinasjon Jomo Kenyatta i Nairobi, Kenya. For et fantastisk selskap og for en silkemyk flytur! Den beste vi noensinne har hatt! Det ble ikke mye søvn, men filmene slo ihjel tiden. Vi var fremme omlag 0600 lokal tid, og da bar det rett på visumssøknaden. Dette visumet er obligatorisk når man reiser gjennom Kenya og koster $50 per pers. Deretter ble vi møtt av en hyggelig representant fra Pollmann som tok oss med til ”den andre” flyplassen som i praksis bare var en annen siden av samme terminal. Så dette med visum for liksom å reise via landet fikk en helt annen betydning. Vi lo godt av det underveis. Ikke noe å gjøre med likevel. Vi fikk billett og sjekket kjapt inn bagasjen. Det ble et par –tre timers venting med søvn i øynene og tørr gane mens vi slo ihjel tiden med mere lesing og noe døsing. Snakket med et annet norsk reisefølge som skremte oss opp med alt vi burde ligge unna av mat og drikke på lodger etc. De hadde blitt så syke året før. Dette var ikke hyggelig å høre, men vi bestemte oss for å bare ta alt som det kom.
Så var det avgang med Precision Airways kl. 1000 med et lite propellfly med 15 passasjerer. Destinasjonen var Kilimanjaro Airport utenfor Arusha. Det er noe med det, når annenpiloten snur seg rundt da alle er vel ombord og utbryter ”alle kan sikkerhetsreglene for flyging?”... Alle sier unisont ”yes”, så da er det klart for avreise... Det var en ganske artig og forsåvidt behagelig tur, med flott utsitkt til Kilmanjaro og steppene under oss. Hele flyturen tok bare 50 minutter. Et nytt visum måtte kjøpes ved ankomst Tanzania til $20 per pers. Så ble vi møtt av guiden vi skulle ha hele safarien. Han var en hyggelig kar fra Ranger Safaris og het Alphonse. Så ble vi fraktet til Impala Hotel i Arusha by. Hele turen inn var surrealistisk: Alt man har sett langs landeveien på tv, kom tett innpå oss. Fargesprakende hus og mennesker. Masse mennesker. Alle på vei et eller annet sted, mange av dem med vann eller ved på hodet. Rart å se en totalt annerledes kultur på denne måten. Vi ankom hotellet klokka 1200 og fikk et fantastisk og stort rom med alle fasiliteter. Etter dette ble det rett ned for pizza til lunsj, flankert av en lokal øl ved navn Kilimanjaro. Selvsagt. Temperaturen er lavere enn forventet, ja faktisk litt småkjølig. Vi var fra før av veldig trøtte etter mange, mange timer på reisefot, så vi bestemte oss for en god og tidlig middagshvil... Det ble tre raske timer ”på øyet”.
Det anbefales ikke å gå utenfor hotellets område, så da vi skulle handle røyk og noe vann, sendte resepsjonisten oss avgårde med elektrikeren på hotellet! Det var bare et minutt å gå, men mørkt og spennende. Han fikk en dollar for bryderiet og takket og bukket svært så fornøyd.
Impala Hotel har flere kjøkken å velge i, og planen var kinesisk. Det var helt til vi så og luktet det mest uimotsåelige av alt: Indisk. Det kan være at dette er det beste indiske måltidet i livet til nå! Så ble det tidlig opp på rommet til litt lesing om landet vi nå var i, før vi sloknet resolutt like etterpå.
|
|
|
|
Etter en god natts søvn under Afrikas himmel, sto vi opp i nitiden for å rekke frokost. Den var ikke all verden, men pyttsann.
Da frokosten
var vel fortært, gikk vi for å pakke på rommet. Alphonse skulle hente oss ca.
1230, men litt over ett fikk vi beskjed om at han var forsinket men på vei. Da
han kom hadde han bare ett par med seg som skulle følge med de nærmeste fem
dagene. Det var hyggelig å ikke være flere i bilen av bl.a. plasshensyn. De to
andre var Marilyn og Ted, et Australsk, voksent par. De var svært hyggelige og
imøtekommende slik at vi raskt fant tonen. Så ble vi fraktet til lunsj like ved
og deretter inn til Arusha by for å kjøpe noe medisiner til Laila som hadde
blitt forkjølet i løpet av natten, og veksle inn litt dollar over til Tanzania
Schilling. Arusha by var også temmelig surrealistisk. Så fort vi stoppet, hang
det en skare av en slags gateselgere rundt oss. Byen var ellers støvete og
ganske annereldes enn våre vestlige byer. Men det virket da som om det var en
slags by i alle fall. Arusha har forøvrig ca. 200 000 innbyggere. Vi fortsatte
ut av Arusha, med Lake Manyara som siste stopp. Også underveis passerte vi flere
små landsbyer og Masaibyer med mye fargerike folk. Her går Afrikanerne hver dag
mange kilometer, ja kanskje mil for å hente noe vi alle tar for gitt. Nemlig
vann. Det er så merkelig.
Vi stoppet også for å vente på bil nr. to på det som for oss var verdens største suvernirbutikk. Midt ute i ingenstedsland. Det ble ingen handling da, kun ”nødvendige ærend”.
Ca. klokka halv fem ankom vi Lake Manyara Serena Lodge. Etter innlosjering med velkomstdrink og den alltid tilstedeværende ”jambo” (hei), slappet vi av med en øl til meg og en kopp varm te til Laila ved svømmebassenget. Derfra nøt vi den fantastiske utsikten mens sola begynte å synke ned i horisonten og de ansatte på lodgen fremførte et par ekte afrikanske danser i sine fargesprakende klesdrakter. Middagen var fra 1930 – 2130, 0g vi startet vel en plass midt i mellom. Det var helt ok mat, men ingen kulinarisk opplevelse. Da det var ganske kjølig ute, satte vi oss en stund i pesiestuen før vi køyet ved ellevetiden. Laila er fortsatt ikke bedre, så en varm dusj før hun krøp under dyna gjorde godt.
|
|
Opp klokka 0700. Alphonse skulle hente oss 0800 – klare til å ta fatt på vår aller første safaridag! Vi kjørte ned til Lake Manyara og så fort vi kom inn i resevoaret ble vi møtt av mengder av bavianer! Mengder! De var langt mindre enn vi hadde sett for oss. For oss var alt dette nye en totalt surrealistisk opplevelse. Videre innover stoppet vi ved hauger av antiloper og gaseller samt elefanter. Ved selve Lake Manyara går vi ut av bilen for å se på alt livet der: Maraboustorker og flamingoer i hopetall! Desverre er de så langt unna at kun kikkert duger. Med den ser vi også en haug med flodhester som vaker i sjøskorpa og noen få zebraer. Masse eksotiske dyr videre underveis også. Fortsatt masse bavianer som vi stopper og bivåner innimellom. Etter denne ”innføringen” bærer det ut av reservoaret og ut på landeveien igjen.
Vi kjører innom Lake Manyara Village for å fylle diesel og så fort vi stopper flokker det seg en haug med unger rundt bilen. Vi hadde ikke handlet noe å gi dem. Vann og brus er bra å gi bort samt tyggis og kjeks. Vel ute på landeveien, starter etter noen få kilometer det som virkelig er landevei. Eller for å si det på en annen måte: Det som ga ordet landevei en ny betydning. Asfalten ender og det er sykt dårlig vei helt frem til Serengeti. Mange timer med risting, men vel verdt det! På veien stopper vi innom Serena Lodge i Ngorongoro for å spise lunsj. Fantastisk mat og en god forsmak på maten de nærmeste dagene. Deretter bærer det videre til savannen i Serengeti. Hele turen fra Lake Manyara og dit tar omlag seks timer.
Vel nedstøvete stopper vi for å se på noen bavianer og zebraer i solnedgang like nedenfor lodgen. Nå er vi virkelig i bushen! Så ankommer vi fantastiske Sopa Lodge i Serengeti klokka 1800. Et helt fantastisk sted med en rå utsikt over savannen både fra lobbyen og rommet. Det er et stort rom og overstrømmende betjening. Tegner bra! Vi spiser middag om lag halv ni og køyer straks etterpå. Laila er fortsatt syk og det har vært en lang dag. Maten på Sopa var meget bra og alle ”advarsler” fra Nordmennene på flyplassen ble nå raskt feiet vekk.
|
|
|
Opp klokka 0700 igjen (og dette kaller de ferie J). Fortsatt har ikke natten hjulpet på formen til Laila, men det er ingen vei utenom: Man legger seg ikke ned på rommet når man er på safari! Rett etter frokost bærer det inn i bilen til Alphonse og ut på vår aller første heldags gamedrive! Først stoppet vi og tittet på en hel skokk med elefanter som nøt sin frokost. Fasinerende å se dem plukke ned løv fra høye trær med snabelen sin. Turen videre er vanskelig å beskrive med ord, men alt var helt fantastisk. Vi så masse løver, gaseller, impalaer, elefanter, giraffer og ikke minst Lailas favoritt, zebraene. Jammen fant vi også et tre hvor en leopard tydeligvis hadde hengt opp sitt bytte, en gaselle, i påvente av å få være i fred. Vi sto slik og ventet en god stund, men ingen leopard var å se. Og tro meg: Disse rangerne ville ha funnet den om den var der! Rart å tenke på at den henger byttet opp i treet så den skal slippe å dele det med noen.
Nå fulgte en medbragt lunsj inne i naturreservatet i hjertet av Serengeti. Vi tok en tur rundt i naturstien som var satt opp her rundt de naturlige kopjene (små fjellknauster). Alle istemte for å finne igjen leoparden etter lunsj, men den hadde fortsatt ikke vist seg. Tydeligvis ikke sulten nok... Like ved fant vi imidlertid en liten nydelig familie med geparder i stedet. Fantastisk og langt sjeldnere enn løver. Deretter tok Alphonse oss med til en stor dam der vi alle gikk ut av bilen. Det som virket som en neve flodhester ble plutselig sikkert 50 i tallet da Alphonse lokket dem frem ved hjelp av skrik og vifting med jakken. Et helt rått syn! Masse, masse digre flodhester! Vi observerte også et par krokodiller der, men de var ikke lett å se.
Deretter bar
det mot lodgen igjen med flere stopp underveis. Det er så herlig på en slik tur,
for man trenger bare si ”stopp” så stopper sjaføren og man kan ta den tiden man
trenger for å se det man stoppet for. Vi hørte noen rykter via radioen om flere
geparder, men det viste seg å ikke stemme. I stedet ble det flere løver og
hyener underveis. Vi så også en liten sjakal godt i gang med å spise opp sitt
bytte, en stakkars liten Thomsongaselle. Den rev av mange biter som den ”gjemte”
på andre siden av veien også. Apropos å spare til en regnværsdag...
|
|
|
|
Atter en gang opp klokka sju. Rett til frokost. Laila føler seg fortsatt ikke bra, men mener det tvert i mot har forverret seg. En skikkelig sinna influensa som vi tror stammer fra airconditionanlegget den lange flyturen fra Amsterdam til Kenya. Vi pakket og sjekket ut så vi var klare når Alphonse hentet oss halv ni. Vi kjørte rett ned til Serengeti igjen for kanskje denne dagen å finne geparden .Desverre var det ingen geparder å se denne dagen heller, så den ble vi snytt for! Masse ”dyrestopp” underveis. Det er jo så fantastisk alt sammen og vanskelig å tro der man sitter ofte bare en meter unna de ville dyrene man bare har sett på tv. Vi tittet også på en snodig innsjø som blir til av regnvann i regntiden. Av en eller annen grunn forsvinner den ikke.
Så reiste vi
videre til en samlingsplass der alle bilene blir sjekket ut av nasjonalparken.
Så stopper vi ikke før vi er i Olduvai, omtrent halvvegs, for å se og høre om
stedet de mener er Homo Erectus og Homo Sapiens vugge. Et lite, men interessant
foredrag får vi også med oss, mens vi spiser medbragt lunsj. Vi kikket også på
museet der og avtrykk av fotsporene de fant for noen år siden. I dag krøyp vi søvninge til køys allerede halv ti. |
|
I dag skal vi ned i krateret med annen bil (Landrover) og skal starte tidlig (!). Derfor er det opp klokka 0645. Vi gleder oss! Frokost klokka halv åtte og deretter med Ismiray i hans bil. Alphonse møtte oss før vi dro for å forsikre seg om at alt var i orden med oss.
Vi brukte god tid på veien ned til krateret da det var så mye fantastisk å se der. Stoppet også for å se både bavianer og løver på veien ned. Det var MASSE zebraer til Laila der! Og en ensom elefant, en flodhest på vandring... Dessuten gaseller i alle variasjoner. Vannvittig mye gnu her nede også! Flokk på flokk. Gnuer er rare! De ser ut som ”left-overs” av en haug med forskjellige dyr. Nærmeste jeg kommer som ligner er mammut. Etter en dopause ved en grønn oase stoppet vi for å se flere løver. Laila ble skikkelig skeptisk da de krysset veien og slepte seg langs med bilen vår. Der sto vi, en meter ovenfor. En skikkelig gammel løve var det og. Sikkert en gammel grinebiter...
Så tittet vi på geparder men desverre på lang avstand og en mengde hyener og babyhyener i hulene sine. Hyener er IKKE pene! Den ene voksne hyenen hadde tydeligvis vært ute for å spise, for den hadde spist altfor mye og var stappet mens den hev etter pusten. Full av blod var den og. Etter dette dro vi til en stor og flott flodhest-dam. Det er så moro og bare bivåne disse store dyrene i mangfold som ruller seg rundt i vannet og bruker den stutte, korte halen sin til å vifte opp vann på ryggen så de ikke skal bli tørre. Det var rart å se en voksen flodhest som bare løftet på halen sin og bæsjet rett ned i ansiktet på en baby-flodhest som lå rett bak J Brukte halen sin som ”vinduspusser” mellom ”slagene”.
Det ble en øl sammen med Marilyn og Ted i solveggen på lodgen før vi gikk hvert til vårt for å slappe av. Tar med en øl ned på rommet også som jeg drikker mens jeg kikker utover krateret. En fantastisk dag! For første gang er vi solbrente denne ferien. Det skyldes nok at det var sterkere sol her oppe og varmere generelt. Dessuten regnet vi vel ikke med å trenge solkrem når vi ikke har brukt det til nå. Før vi spiser tar vi en kopp kaffe i loungen. Cecilie som er ”vår” kelner er her i dag og. Hun husker navnene våre og er svært imøtekommende. Etter en meget bra middag, serverer hun oss te og kaffe i loungen og. Tar med oss et par glass rødvin ned på rommet som ekstra sovemedisin... Da Laila enda ikke er bra, legger hun seg fort og sovner. Jeg koser meg med begge glassene og hopper til køys ved ti-tiden... |
|
|
Vi skulle bli hentet halv åtte og rekke pakking og frokost før det, så det ble opp klokka 0620 i dag. Deretter bar det i veg mot neste destinasjon... Vi stoppet for å kikke samt handle litt like etter Lake Manyara Village. Der fikk vi testet pruteteknikken: Den virket bra! Fra ordinær pris (han sa så!) $65 til vår pris $15... Innom Presicion Air sitt kontor i Arusha for å sjekke at flight til Zanzibar etc. var i rute før vi dro og spiste lunsj sammen. Etter siste lunsj sammen med Marilyn og Ted, kjørte Alphonse oss tilbake til Presicion’s kontor så vi kunne vente på flybussen der. Vemodig å ta farvel med mennesker man har levd så tett på i mange dager. Men fra nå av var det bare oss to da.
Et rart sted å fly over. Hus på hus på hus tett i tett med bølgeblikk over alt. Etter ”innskrivning” til øya ble vi med sjåføren fra Fisherman som hentet oss. Turen til lodgen tok en god time, hvorav den siste på en vannvittig dårlig vei. Sjåføren fortalte forresten at det bor over en million mennesker på Zanzibar...
Det var ikke en fullt så varm ankomst vi hadde blitt bortskjemte med på Sopa lodgene, men godt å være fremme etter en lang ferd. Vi fikk en liten bungalow helt for oss selv. Nr. 104 på Mapenzi Beach Club som stedet heter. Fantastisk! Så dusjet vi og slappet av litt, samt fikset lås til safen på rommet ($50 i depositum). Middagen var en kjempebuffet, men den smakte bra og det var veldig variert. Lokal vin var inkludert i fullpensjonen og den smakte helt greit. Vi tok med oss resten, samt drakk litt til i baren før vi tuslet opp på rommet ”så sent” som halv tolv... Det skulle bli deilig å endelig kunne sove lenge i morgen!
|
|
|
Tirsdag 13. juli.
Vi sov litt urolig i natt, og kom oss ikke opp og ut før rundt klokka elleve. Tydeligvis noen timer søvn å ta igjen her. ”Mellomfrokosten” som visstnok skulle eksistere, viste seg å bare bestå av tørre kaker og juice/kaffe. Heretter blir det opp før frokosten stenger! J Så skiftet vi til strandklær, lånte rene håndklær og fikk forevist en strandseng. Dette har vi lengtet til! Her slappet vi av mellom palmesus før vi spiste lunsj klokka to. Det begynte desverre og blåse litt utpå ettermiddagen, så vi tok den siste timen oppe ved poolen. Der var det ingen skygge heller. Etter strandlivet gikk vi rundt for å orientere oss både om plassen og turen til Stone Town vi har veldig lyst å være med på. Vi kjøper også med oss noen postkort vi skriver på ”verandaen vår”. Så var det middag og noe godt og drikke ved poolen før vi tuslet i seng. Laila er i bedre form, men sover dårlig pga en hoste som har overtatt.
|
|
|
|
Onsdag 14. juli.
Vi står opp allerede i ni-tiden for å få med oss frokost. Ikke rare frokosten, men langt bedre enn kaker og kaffe... Laila tusler ned på stranda mens jeg venter på å få håndklær. Det viser seg at det er så fuktig i lufta om dagen at de sliter litt med å få dem tørre. Omsider dukker det da opp en ”boy” med håndklær til oss. Vi fikk desverre et par-tre skikkelige regnskurer fra kullsvart himmel før lunsj. Men deretter var været strålende! Laila stakk innom manageren på hotellet og fikk hostesaft. Det skulle vise seg og hjelpe. Mye annet enn dette og enda mer sløving på verandaen skjedde ikke denne dagen. Trøtte som bybud klokka ti, så det ble tidlig i seng i dag og.
|
|
I dag skulle vi reise til Stone Town klokka 0730 trodde vi. Det var visst 0830... Frustrasjon, men heldigvis feil rette veien. Det var deilig å ”slippe ut” fra Mapenzi en tur. Intent vondt hverken om lodger eller Mapenzi, for det er på mange måter paradis. Likevel er det for oss som er vant til å reise på egen hånd, litt slitsomt å bare være på samme sted, litt innelåst over lengre tid. Uansett ankom vi Stone Town klokka 0945 og la like godt turen innom Nasjonalmusset først da vi ble sluppet av der. Så trasket vi rundt i de trange gatene og smugene og kjente etter alle fremmede lukter – gode og mindre gode -, lyder og masse å se på! Dette er en veldig pittoresk og annerledes plass enn vi har vært før. Vi fant raskt en butikk vi handlet endel i, der innehaverne var smilene selv. Butikken het ”Curiom” og lokaliseres best slik: Du går fra sjøen med Nasjonalmuseet på din venstre hånd, første gate til venstre, så er det hjørnebutikken på venstre hånd der neste gate går til venstre igjen. Her pushet de ingen varer på deg, og kjørte oss til og med til minibanken når vi trengte mer penger enn vi hadde! Dessuten oppbevarte de varene for oss hele dagen så vi skulle slippe og drasse på dem. DET er service!
Egentlig vandret vi bare rundt og så, luktet og nøt byen hele dagen uten mål og mening. Vi spiste lunsj på restaurant Kidud som både er vegg-i-vegg med, og eies av hotellet Emersons & Green. Et fantastisk sted med fantastisk mat! Emerson selv var også der, og vi snakket kort med han og fikk lov til å gå opp på takterrassen for å se utsikten over hele byen. Dette hotellet er så særegent og fantastisk i seg selv at man burde bo her minst en natt.
Deretter ruslet vi videre rundt i byen og snakket med og handlet med en masse interessante mennesker. Vi handlet gaver både til oss selv og andre. Til slutt greide vi å lokalisere Sunset Bar som jeg tror ligger på African Hotel. En kjent plass og nyte utsikten til havet akkompagnert av drikke selvsagt. Mens sola stekte ble det både en og to øl før det var på tide å hente varene vi hadde handlet hos Curiom. Forøvrig er Curiom Stone Towns eldste butikk fra 1968 sies det. Så ble vi plukket opp og fraktet ”hjem”. Sjåføren var også tidlig ute så vi var på Mapenzi igjen allerede klokka sju, slitne etter en lang dag og lengtende etter en dusj.
Det ble ”noen” vinglass i dag, og en interessant samtale med en ansatt da jeg surfet litt for å se nyheter på tv-rommet. Jammen ble dette første gang i ferien hvor vi la oss etter midnatt.
|
|
|
Fredag 16. juli.
Endelig en dag med relativt bra vær. Det betyr sol og strand. Vi slanget oss i solen hele dagen, kun avbrutt av sen lunsj og en liten tur innom butikken på lodgen for å handle med gave hjem. Etter middagen tok vi med resten av vinen og satt oss på verandaen da vi var litt lei ”underholdningen” i loungen. Vi snakket en stund med ”naboen”, det Nederlandske paret som har fulgt oss hele veien. La oss rundt elleve. Trøtte og litt ”børste”J
Lørdag 17. juli.
Vi våknet begge før klokka ni av plaskregn! Og det utenom regntiden... De vi overhørte i restauranten i går som snakket om en storm fikk desverre rett. Vi tusler ned til frokost, og satser på stranda etterpå. En time senere åpnet himmelen seg igjen og det høljet (!) ned så vi måtte bare kaste oss under parasollen på strandbaren. En ny time på solsenga før samme skjedde igjen. Da var det likevel på tide å tenke på lunsj.
Vi begynner å bli litt lei maten her nå, men ved hjelp av lokal øl er ikke det noe problem... Maten er bra, men kan bli ensidig i så mange dager. Vi får i overkant av to timer på stranda etter lunsj, men bare under skyet himmel. Jeg bader og storkoser meg i skikkelig store bølger da. Etter dette er det på tide å gå til rommet for å pakke. I morgen tidlig reiser vi atter nordover... Pakket alt utenom morgendagens klær og gikk til middag. Etter middag kom vi atter i snakk med Nederlenderne.. Typisk med så mye kontakt siste kvelden. Det ble ganske sent (rundt halv tolv) før vi køyet. Vekking var bestilt til 0400... Siste natt i Afrika (som er noe vemodig).
|
|
|
|
Søndag 18. juli.
Ble hentet halv fem av sjåføren som skulle kjøre oss til flyplassen. Rart å kjøre rundt her på denne tiden av døgnet. Lukter så friskt og er helt stille. Til og med det lokale politiet som innimellom bare sperrer veien for å avkreve en slags ”bomavgift” hadde gått i dvale.
Da vi ankom Zanzibar flyplass var vi de aller først ankomne. Det fantes ingen innsjekking da vi kom, men plutselig begynte de å henge opp skilt i inngangspartiet og satte frem skranker... Rett på fortauet. Rare greier, og det tok sin tid. Jammen var det bra vi var først i køen. Etter å ha blitt hjulpet med bagasje og håndbagasje gjennom frem til avgagshall, kommer plutselig ”den gode hjelper” bort til oss etter fem minutter og spør ”and what do I get?”. Vi så litt rart på hverandre, men da vi summet oss og fisket opp tre dollar til han, så han da ganske fornøyd ut. Så hjalp han oss og få vekslet, før jeg hadde en merkelig opplevelse under toalettbesøket: Det lå nemlig tilbake innenfor og forbi detektoren man må gå igjennom... Altså uten kontroll... Det ble lenge og vente her, men omsider ble klokka åtte og vi steg ombord i Presicion Air’s fly til Kenya. En behagelig og flott flytur som bare tok en drøy time. På Jomo i Kenya hadde vi et par timer på oss før flyet skulle ta oss med til Amsterdam.
Vi handlet litt god kaffe og nøtter før vi satte oss ombord. Nok en gang en særdeles behagelig flight som forløp uten noen problemer eller turbulens. En virkelig god tur var dette, og disse åtte timene gikk fortere enn man tror. Da vi ankom Amsterdam, var det noe tull med bookingen til KLM, og plutselig sto vi i fare for ikke å komme med flyet. Deres feil (og visstnok i en rekke av mange om KLM sies det), men etter intens venting på oss og flere andre nordmenn, kom vi oss med. KLM sin korte flytur til Norge (halvannen time) er jo som en berg-og-dalbane å regne i forhold til komforten il Kenyan Airways. Det ristet og bråket og var en særdeles slitsom tur. Noe av dette kan selvsagt skyldes tidligere nevnte Afrikanske selskap...
Vel hjemme med føttene på Norsk jord og en mamma som skulle hente oss, konstanterte vi at det hadde vært en bra tur! Desverre gikk den for fort da det er masser av inntrykk som skal fordøyes. Og det tok noen måneder med bilde,- og videokikking før det gikk opp for oss hva for noe fantastisk vi hadde vært med på!
Safari anbefales på det varmeste! –Vi reiser ned igjen en gang - det er sikkert.
Ta forøvrig bare
kontakt med oss om du vil ha tips eller bare er
nysgjerrig på ferie i Afrika!
P.S. ”Under Afrikas Sol” fikk en helt annen betydning etter dette... |
